Utkantene er verstingene
Denne katten ble nylig berget fra Osterøy, som er en av kommune med mest FIV-virus, en sykdom som sprer seg blant ukastrerte katter via slåssing og bitt. Foto: Kjell Arne Steinsvik
En stor del av kattene som kommer til Dyrenes Hus, har vokst opp i krevende kår på landet. Særlig er Nordhordland en av «verstingplassene» når det gjelder katter uten tilsyn. I 2021 ble det hentet flere katter fra Alver kommune enn fra Bergen kommune.
– Vi har spekulert og spurt oss selv om hva det er som skjer der. Er det fordi det er så mange gårder og de gjør det på «gamlemåten»? Vi har snakket med folk det som har katter som har fått kull etter kull, og så får de kull som de ikke finner. Hvorfor steriliserer de ikke kattene når det er et økende problem? spør Graff.
Jo lenger tid kattekoloniene får formere seg fritt, jo mer arbeid blir det for Dyrenes Hus.
– Vår ressursbruk øker, for hver katt må ha sitt fosterhjem som kan sosialisere og arbeide med den. Hadde vi i stedet fått inn kattene når de var unger, kunne vi brukt ressurser på bare ett fosterhjem, for alle kattungene kunne da vært der sammen med moren sin.
Når kattene kommer inn, kan de av og til ha behov for medisinsk behandling eller operasjoner. Dette medfører også mye kostnader for Dyrebeskyttelsen.
– Da blir det økonomiske for oss veldig belastende. Vi får veterinærutgifter på flere hundre tusen kroner, sier Graff.
Samtidig stiller hun spørsmål om hvorfor det ikke blir reagert før når så mange forvillede katter får gå fritt rundt.
– Hvorfor har vi ikke blitt kontaktet for lenge siden? Hvorfor har dette fått lov til å utvikle seg? Hos en vi var hos, skulle barnebarna prøve å lete etter et kull som de ikke fant. I stedet for at barna blir opplært på feil måte til at slikt er greit, kan de heller lære at det er et ansvar og få katten sterilisert i stedet for. Det er holdningene det bunner i. Vi lever i en moderne tid, og kan ikke sitte på holdninger som hører 1970- eller 1980-tallet til, sukker Graff.
Inntil videre har de mer enn nok med å hente inn og redde katter som trenger nye, omsorgsfulle hjem.
– Vi kommer dessverre aldri til å få bukt med dette i vår levetid. Så lenge det ikke er lover og regler fra det offentlige, kommer ikke folk til å gjøre det selv om vi oppfordrer og oppfordrer.
Graff anbefaler katteeiere å gjøre to ting dersom situasjonen ikke skal «gå over styr»: Sterilisering og chipmerking.
– Vi får inn mange hundre katter i løpet av et år, og bare tre-fire av de er chippet. Da er det ikke mange eiere å finne tilbake til…
På Dyrenes Hus på Tertnes får kattene endelig fred etter til dels røffe liv i ukontrollerte omgivelser. Foto: Kjell Arne Steinsvik